Race Report Oslo Maraton 2019

Da har jeg fått en uke til å få løpet på avstand har lyst til å dele litt hvordan selve løpsdagen min ble.
Jeg kommer tilbake til en rapport om hvordan treningen de 9 månedene mot løpet har vært, men her konsentrer jeg meg om 21 september.

Løpsdag. Jeg bor på Helsfyr og har litt reise vei til starten som er kl 1330. Dagen starter med frokost kl 0900 med kjæresten min. Deretter går vi til rommet og blir der til litt over 11. Løpeantrekket er på. Splittshorts, singlet, sokker, sko, pulsbelte og klokke. Det er alt jeg trenger. Burde være mer enn nok.

T-banen går til stortinget og vi labber bort til siste sving før oppløpet mens jeg er på telefonen med Finn og Joakim. Der blir vi stående og heie på maratonløpere mens klokka nærmer seg start. 30 min før start går jeg innom do vogna og setter deretter kursen til skifteområdet hvor overtrekkdressen deponeres. Jeg hadde tenkt å varme opp, men er nervøs og velger heller å bare gå inn i mengden i Gruppe 2, min gruppe, hvor jeg bare begynner å ta inn over meg hva som skal skje snart.

Jeg finner 1:40 flagget foran meg. Og et til bak meg. Rart tenker jeg. Jeg ser på snittfarta som er skrevet på flagget foran meg. Den er feil. 4:55 står det. Jeg ser ikke hva som står på flagget bak meg. Velger å bare arkivere dette. Jeg får løpe etter min egen plan om flagget ikke holder rett fart.

Starten går. En bølge med løpere starter opp maskineriet. Vi er i gang. Bare 21.1 KM igjen.

Klokka plinger på 1 KM ca 20 meter før 1 KM skiltet. 4:51. Det er i henhold til planen. 1:40 flagget har løpt fra meg med over 100 meter. Han har sikkert en plan.

Klokka plinger på 2 KM ca 10 meter før 2 KM skiltet. 4:36!!!! det er alt for fort. Flagget er minst 200 meter foran meg og nå begynner bakken. Jeg velger å drite i fyren med flagget og går over til å løpe mitt eget løp. Farten går tilbake til 4:50 og jeg klatrer opp til toppen av Vigelandsparken.

Klokka plinger på 5 KM ca 50 meter før skiltet. Jeg ser ned på klokka og deretter over på armen hvor jeg har skrevet ned 5, 10 og 15 KM splitt tiden. Jeg er 1 sek bak (pluss 50 meter). Jeg er fornøyd. Går inn i parken og har en flott tur der. Pusten er lett og den litt bratte bakken før asfalten går lett.

Ut på asfalt og nedover mot Frognerkilen. Det går lett og ganske fort. 4:40 tempo i 3 km.

Klokka plinger på 10 KM ca 50 meter før skiltet. Jeg ser på klokka. Ser på armen. Jeg er 5 sek bak skjema. Og det føles lett. Nå er det bare å transportere seg selv forbi aker brygge og videre rundt festningen før den tunge delen av løpet skal starte.

Klokka plinger på 11 km. 5:13. HÆ? Det føles jo ikke som at det er tungt eller seint. Jeg tar meg sammen og øker farta. Ikke se på klokka bare løp. Det er jo ikke tungt en gang.

12 KM – 5:16
13 KM – 5:18

Nå begynner det å bli tungt. Uansett hvor mye jeg tar meg sammen og kjenner på hvor lett dette er så går det seinere. Er jeg sulten? Nei. Er jeg tørst, ikke egentlig.

Hva er galt? Jeg passerer 15 KM til ropet av klubbmedlemmer som heier. Jeg ser på klokka. På armen. Jeg ligger bak skjema! Hvis det fortsetter slik så kommer jeg til å komme i mål på 1:50. Det kan jeg ikke akseptere. Nå begynner bakkene igjen. Jeg bestemmer meg for å ha det vondt. Veldig vondt. Det gjør vondt i beina, i lungene og ikke minst i psyken. Jeg setter blikket i asfalten 10 meter foran med og tenker at jeg merker sikkert når jeg er på toppen og begynner å telle. 1-2-3-4, 2-2-3-4, 3-2-3-4 4-2-3-4. Repeat! Plutselig løper jeg igjennom en dusj av vann på toppen. Deilig. Jeg er på toppen. Bare den siste kneika igjen. Den er LETT! Plutselig er farta tilbake. Jeg løper opp den litt bakken på toppen av St hans haugen i 4:50 fart. Og starter nedstigning mot mål. De siste 3 KM løper jeg i en fart jeg kan være fornøyd med og henter inn i alle fall et minutt som jeg tapte nede ved Aker brygge for 30 min siden. Jeg runder Stortinget. Sliten. Bare 4 hundre meter igjen roper noen. Det er en runde på stadion. Det vet jeg at jeg kan løpe. Jeg presser på og plukker løpere som jeg tar igjen. Jeg runder siste sving mot mål. Nå er det spurt! Jeg henter opp det siste jeg har igjen og flyr inn mot mål buen. Jeg passerer mål og slår på klokka. 1:47:15. Følelser av ENDELIG og «Er jeg så dårlig?» flyter igjennom hodet mitt mens jeg prøver å stå oppreist mellom andre løpere som velter i mål.

Jeg har brukt siste uken på å evaluere løpet mitt og opplegget mitt inn mot løpet. Og nå har jeg slått meg til ro med at jeg løper Oslo Maraton på 1:47:15. Et løp med bakker. Ganske mye bakker. Jeg har forbedret tiden min med 7 min og 16 sek på 12 måneder. Hvor de siste 9 har vært stadig bedre trening. Hvor de siste 2 måneder har vært av kvalitet. Neste år kommer jeg tilbake og henter Sub 1:40 tiden. Jeg må bare trene bedre over lengre tid.

Til de som har heiet meg fram over de siste månedene, Tusen takk!
Uten Kristiansand Løpeklubb og alle positive mennesker som løper rundt der hadde ikke det vært mulig for meg å komme dit jeg er nå. Dere vet hvem dere er!

Og så takk til Cecilie som har støttet meg hele veien hjemmefra. Du har måttet tåle, sliten mann, svett mann, vondt her og vondt der. Klaging og ikke minst timer på timer med løpeprat om treninger, minutter per kilometer, puls soner, og masse annet tull. Neste år skal jeg stå der på mål linja når du fullfører 10 for Grete!